Så var det den tiden på året igjen. Nok en gang reiser jeg til Tyskland for å delta i Challenge Roth triathlon, som arrangeres i Roth i Bayern. «The home of triathlon» som arrangøren selv liker å kalle det.
Denne fantastiske konkurransen som jeg har deltatt i de fleste år siden 1996.
3,8 km svømming, 180 km sykling og 42 km løping.
Akkurat da jeg ankom startområdet ca kl 5:45 på morgenen begynte det å regne en god del. Det gjorde de siste forberedelsene ganske utrivelig. Men speaker lovte at det kun skulle vare en kort stund og at dagen skulle bringe delvis skyet og oppholdsvær med 22-23 grader. Altså tilnærmet perfekte forhold. Og det stemte bra.
Da vi gikk i vannet til svømmestart stoppet regnværet og dagen videre ble som speaker hadde lovet.
Svømming gikk som forventet. Fant min vanlige rytme og ble som vanlig frasvømt av litt for mange. Og angret som vanlig på at jeg ikke hadde gjort mere svømmetrening på forhånd !!! Opp av vannet på 1:16. 3 min etter skjema, men greit nok.
Ut på sykkel var jeg optimistisk og offensiv. Har gjort endel bra sykkeltrening så jeg hadde bestemt meg for å kjøre ganske hardt uten å miste hodet helt. Det fungerte fint. Synes jeg kjørte ganske godt og tok igjen flere som hadde svømt fra meg. Etter ca 100 km begynte jeg å merke «kjøret». Hadde jeg vært litt i overkant offensiv? Følte likevel jeg hadde litt kontroll på at jeg ville klare å stå distansen så jeg valgte å kjøre på ganske hardt videre. Kviknet litt til igjen etterhvert så totalt sett hadde jeg en veldig bra sykkel etappe. 4:52 på sykkel var som jeg håpet, men bedre enn det jeg realistisk hadde forventet.
Løping: Det var nå det store usikkerhetsmomentet startet. Løping er normalt min styrke, men en vond achillessene hadde tvunget meg til å ta pause fra løping i litt over 7 uker. En dårlig inngang/opplading til løpet dét, og kanskje burde jeg ikke startet i det hele tatt. Men dette løpet er så fantastisk kult å være med på så jeg valgte å spare beinet på forhånd og håpet at det ville holde. Hadde forventet at jeg måtte åpne rolig og forsiktig nettopp pga manglende løpetrening, men løpinga satt som et «skudd» fra første meter. En fantastisk følelse så jeg bestemte meg for å utnytte det å «kjøre på».
Det kunne jo selvsagt ikke gå bra.
Etter 10 km begynte jeg virkelig å kjenne det og skjønte jeg at dette ville bli tøft. Holdt allikevel bra tempo til 15 km. Da roet jeg bevist litt ned og etter 18-19km gikk det automatisk enda litt saktere. Begynte å få store problemer med i det hele tatt å løpe nå, men lagde meg mål om å holde meg løpende til halvveis 21 km. Deretter videre til 25 km og videre til 30, 35 og 40 km. Klarte å løpe hele veien selv om km-tidene var vel høye til tider. Med en slags sluttspurt kom jeg i mål på 9:57:14. Tid på løping ble 3:42. Ble nr 17 av ca 400 i M 50-54. Hadde mye høyere mål enn det. Hadde sett for meg en tid ned mot 9:30, men allikevel fornøyd med å presse meg inn under 10 timer. Hver hele time er alltid en slags barriere. Og fornøyd med å fullføre, som alltid er det viktigste målet. Det var mye vilje bak det resultatet og det har jeg merket i etterkant av løpet. 10 dager etter løpet var jeg fortsatt sterkt preget!!! Jeg har gjort mange ironman’s men aldri har et løp sittet så lenge i beina. Kan det tyde på at alderen begynner prege meg? Jeg velger å ikke tro det. Jeg setter det på konto for manglende løpetrening og håper selvsagt å komme sterkere tilbake ved en annen anledning.
Hilsen Pål Cato