Det er under en uke igjen, under en uke igjen til jeg står på Sognsvann og på startstreken. Jeg har aldri før vært med på et triatlon, men alltid vært fasinert av det og veldig imponert over de som er med på det, og som gang på gang gjennomfører de råeste konkurransene. Men skulle jeg selv tørre å prøve meg?
Da jeg fikk høre at OsloTri hadde en sprint etappe, det vil si en kortere versjon, ble jeg med en gang interessert og hadde lyst til å prøve meg. Jeg elsker jo å sykle, og selv om jeg sykler mest terreng blir det også mange timer på landeveien i løpet av sesongen og jeg koser meg skikkelig også langs veien (les: fortauet så ofte det lar seg gjøre) Jeg er også glad i løpe og løper mye intervaller på mølle gjennom hele året og hvis jeg løper ute velger jeg alltid sti. Svømming derimot… det kan jeg si med en gang at er min desidert svakeste gren i denne utfordringen. For det er nettopp det dette er, en utfordring! En skikkelig GirlPower utfordring! For meg handler dette om å være litt gæren å hive meg ut i noe nytt og ukjent.
Noe jeg har hatt lyst til å prøve en stund, men tenk at ikke har vært min greie siden jeg driver med sykling, og da får jeg holde meg til det. Men hvorfor skal jeg det? Hvorfor skal man alltid være så komfortabel i det man gjør og driver med? For meg handler dette om å pushe grenser og teste kroppen og ikke minst hodet. Jeg er fryktelig spent, ikke egentlig på om jeg klarer det, for det tror jeg at jeg gjør, men på alt rundt. Nye regler å forholde seg til og kanskje et større stress? Jeg vet ikke enda… om en uke kan jeg kanskje svare på det. Men tilbake til svømmingen. Jeg har svømt mye i min barndom, men det er jo veldig lenge siden! Jeg elsker å bade og svømme, men har aldri svømt lange distanser sånn som dette. Og jeg er kjent med en smule panikk i åpent hav/vann når jeg ikke kan se bunnen. Men, det er så mange andre mennesker i det vannet sammen med meg, så da satser jeg rett og slett på at jeg finner en trygghet i det. Enkelt og greit. Svømmingen er også det jeg har trent minst på før konkurransen. Omtrent ingenting. Jeg tenker at svømmingen får gå som det går, målet er faktisk bare å gjennomføre, så får jeg heller satse på syklingen og løpingen og gi alt jeg har på de grenene. Det er kanskje en teit måte å tenke på, at jeg burde ha dratt opp på Sognsvann å øvd på å svømme flere ganger i løpet av sommeren, men sånn har det bare ikke blitt.
Jeg hadde en lang samtale med min gode lagvenninne Julie Andresen tidligere denne uken. Julie har drevet med Triatlon lenge og har dermed lang og mye god erfaring. Hun lærte meg masse i løpet av samtalen og ikke minst satt meg litt inn i reglementet og kom med mange gode tips og triks for å gjøre alt litt lettere når pulsen er på det høyeste og det koker i hodet, for det kommer det nok til å gjøre. Jeg følte meg ganske mye tryggere etter denne samtalen, men det gikk også opp for meg hvor stort dette er. Det er jo faktisk tre idrettsgrener i en, på en og samme tid. Det er mye å huske på og mye å sette seg inn i, men jeg tror det skal gå, jeg håper det. Målet mitt er som sagt bare å gjennomføre, og ettersom jeg aldri har gjort dette før vil jeg heller ikke sette meg et mål om tid, men heller å klare å gjennomføre. Da blir jeg super fornøyd!
Kanskje jeg til og med blir hektet? Jeg lover å holde dere oppdatert!
Ambassadør og GirlPower hilsen Kristin