Min opplevelse fra Ironman VM på Hawaii

Tiden på året for sesongens siste konkurranse var kommet. 2018 har bestått av blod, svette og tårer, oppturer og nedturer, og det hele skulle ende i en grand finale under VM i ironman på Hawaii. Denne konkurransen har jeg drømt om i årene jeg har vært aktiv i triatlon, men det er ikke bare bare å kvalifisere seg til et verdensmesterskap. Jeg prøvde for første gang i Barcelona 2016 uten hell. I våres med en tredjeplass i Afrika championship skulle jeg få den praktfulle kransen rundt halsen og muligheten til å delta på den kuleste konkurransen man kan gjennomføre som langdistansetriatlet.

Selv om det kun var undertegnede som kom seg gjennom nåløyet denne gang stilte min bedre halvdel selvfølgelig opp som support og reisefølge. Onsdag 3 oktober satt vi oss på flyet i Oslo, og 24timer senere befant vi oss på den mest primitive flyplassen ever i Kona. Vi skulle ha ti dager på øya før konkurransen for å akklimatisere. Det var ikke noe jeg angret på idet vi traff en vegg med tung og ekstremt varm luft på vei ut av flyet. Og jeg som trodde de overdrev med denne ekstreme varmen. Jeg mener, hvor ille kan det være? Men tro meg, it`s HOT!

Vi hadde ti flotte dager på den eksotiske øya før konkurransen. Det er ikke uten grunn at Hawaii blir omtalt som paradis for oss nordboere. Det desidert største høydepunktet var snorkling med ville delfiner. Hva er sjansen for det? Jeg kunne skrevet en hel bok om opplevelsene våre på øya før og etter konkurransen, men det er jo ikke det dere ønsker å lese om. ”Let`s cut to the chase”.

Det var grytidlig lørdag morgen klokken ringte, og min kjære mann dro seg ut av sengen for å lage en deilig havregrøt på norsk vis til prinsessa si. Alt av elektronikk var ladet, utstyret sjekket inn og kroppen var på høygir, rimelig klar for å endelig bli ferdig med sesongen 2018. Vi parkerte ca 500m fra innsjekk, og Erik fulgte meg til porten. Dere som har deltatt på en ironman tidligere vet det er noe helt spesielt med dette sirkuset og stemningen i skiftesonen. Vel, gang det med ti. VM på Kona er rett og slett elektrisk. Her har de folk til ALT, og da mener jeg ALT. Ingenting er etterlatt til tilfeldighetene, og det kryr av frivillige som utfører alt fra veiing før start til å smøre deg inn med korallvennlig solkrem.

Så da stod jeg der da, dekkene var ferdig pumpet, alt var utstyr var raceready og jeg var kun iført tridrakt, swimskin og et tykt lag med solkrem klar til å hoppe ut i det bassengvarme, tropiske Stillehavet.

AG kvinner var sist ut, og ulikt fra de fleste andre ironman var det fellesstart her. Vi måtte derfor svømme ut til de tre bøyene som markerte starten og vente på hornet. Allerede før start var det fullstendig kaos i feltet. Så mange damer på en gang kunne ikke bli annet enn sild i tønne. Hornet gikk og verdensmesterskapet i ironman var i gang. Som antatt var det en steam av kvinner i vannet. Det var rett og slett håpløst å komme seg frem og forbi, så jeg ble bare liggende i samme spor til feltet ble litt mer spredt. Vanligvis tar ikke dette så lang tid, men nå tok det virkelig en evighet. Kanskje ikke så rart når det kun er de beste av de beste fra hver aldersklasse som stiller til start. Jeg følte det tok en liten evighet før jeg kom frem til vending ved kaffebåten langt der ute. På tilbakeveien fant jeg en helt ok flyt, men med mye folk og dønninger i havet ble svømmeetappen rett og slett en liten fiasko i seg selv, og endte på en time syv minutter og 20 sekunder.

Jeg fikk ristet av meg skuffelsen og kom meg opp på Shiven etter bare to minutter og 41 sekunder i skiftesonen. Det var endelig klart for å tråkke skikkelig til i min favorittgren. Jeg visste at jeg hadde gjort en elendig innsats på svøm, og at jeg måtte gjennomføre en god sykkeletappe for å i det hele tatt ha en fair sjans på målet om en topp ti plassering i klassen. Allerede fra start tok jeg igjen flere kvinner og menn, og beina føltes fantastiske. De 180 km på setet går fra sentrum av Kona, ut på Queen K som egentlig er en eneste stor ørken av størknet lavastein, og videre helt til vending ved Hawi. Hele veien er det slakt kupert, og løypa består av totalt 1772 høydemeter. Det er alt annet enn en flat løype, noe jeg uten å gjøre nødvendig research bare hadde antatt på forhånd. Jeg fant en nydelig flyt på sykkelen, og selv om det var varmt og jeg tråkket noen watt mindre enn jeg vanligvis ville gjort, tok jeg sakte men sikkert igjen den ene etter den andre i min AG. Ingen følelse i verden er bedre enn bekreftelsen på at man faktisk er sterk på sykkel og ikke bare tror det selv. På forhånd hadde jeg regnet ut at på en virkelig god dag skulle jeg klare de 180km på rundt fem timer og 15minutter. Ved vending på Hawi lå jeg meget godt an til å klare målet mitt, og fortsatte den gode flyten på veien tilbake mot Kona. Temperaturen underveis var varm, men ikke uutholdelig. På hver drikkestasjon fikk jeg kjølt meg ned med noen desiliter vann og midtveis tilbake åpnet himmelen seg med verdens deiligste dusj fra oven. Idet jeg svingte inn til skiftesonen kunne jeg tikke inn en sykkeltid på fem timer fire minutter og 37 sekunder. Det var virkelig bedre enn både jeg og alle som kjenner meg kunne drømt om. Ikke nok med det, men det ble faktisk ny pers på distansen, woop woop.

Etter tidenes opptur må jeg dessverre forberede dere på en enda større nedtur i det jeg fikk tråkket ned i løpeskoene og begitt meg ut på det varmeste maratonet du kan tenke deg. Etter å ha rådført meg med de erfarne, norske som faktisk har gjort dette noen ganger tidligere bestemte jeg meg for å ta det ganske piano i starten for å ikke brenne alt kruttet med en gang. Etter å ha sittet i tempostilling i overkant av fem timer er det klønete å løpe uansett hvordan man vrir og vender på det. Beina føltes allikevel ganske friske ut, og jeg tenkte at dette ikke kom til å bli en like stor fiasko som jeg kanskje hadde spådd. Vi løp et langt strekke langs Alii Drive, ca 10 km, før vi igjen skulle ut på den majestetiske Queen K. De første 11 km gikk akkurat som planlagt. Farten var ikke høy, men den var jevn, og jeg følte at jeg hadde god kontroll i den brennhete lufta. Helt ut av det blå kjente jeg at magen begynte å reagere på ristingen av alle disse raritetene den hadde fått servert underveis. Jeg har altså ikke greid å knekke koden på den fjerde disiplinen enda selv med imodium innabords. Jeg vet jo inderlig godt at jeg må holde meg unna alt som heter sportsdrikke, men når det er en million varmegrader og man trenger elektrolyttene for å ikke gå rett i bakken. Hva gjør man da liksom? Jeg skal spare dere for flere detaljer, men jeg kan si så mye som at det ble en liten håndfull sittende pauser underveis. I mål skulle jeg uansett, koste hva det koste ville, den medaljen skulle jeg ha. Tiden på maratonet trenger vi egentlig ikke å nevne, men jeg tikket inn en totaltid på 10:33:07 og det får være akseptabelt.

Jeg tenkte flere ganger underveis at jeg kanskje ville gjort det bedre som ren syklist. Men vi bedriver jo denne galskapen for en grunn. Vi ønsker å utfordre oss selv, bli bedre på det vi er mindre gode på, og å gi seg etter en noe dårlig opplevelse er ikke et alternativ. Man blir ikke bedre uten å feile, og for meg er det veien til fremgang som er grunnsteinen i hvorfor jeg elsker denne sporten. Jeg er stolt av at kroppen min gang på gang klarer å gjennomføre disse ekstreme konkurransene, og planen er definitivt å reise tilbake til Kona, en erfaring rikere.

Helt til slutt vil jeg takke mine samarbeidspartnere for hjelp og støtte denne sesongen. Det hadde ikke vært mulig uten dere. Min kjære samboer fortjener også en takk som strålende support <3

Nå står en lengre sesong pause for tur før nye og spennende planer skal legges.

 

Julie 🙂

 

 

Tags: , , ,

Leave a comment

ADRESSE

  • Ullevål Stadion
  • Sognsveien 75A
  • 0855 Oslo

ÅPNINGSTIDER

  • Man,tir,ons,fre 10.00-18.00
  • Torsdag 10.00-19.00
  • Lørdag 10.00-16.00

KONTAKT

MILSLUKERN SPORT

  • Vi spesialiserer oss på:
  • Kajakk, Sykkel, Ski og Løp
© Milslukern Sport AS - www.milslukern.no | Telefon: 23 26 44 30 | Sognsveien 75A, 0855, Oslo
Powered by inSight Creations