Les Andre Borgen sin racerapport fra New York Marathon:
Så var dagen her. Endelig skulle jeg løpe «The Marathon» som presidenten i New York Road Runners beskrev løpet i sin avskjedstale før start.
Men la oss spole noen timer tilbake. Jeg våkner som alltid når det er konkurranse på gang, før klokka. Og denne natta skulle klokka i tillegg skrus en time tilbake. Vanligvis så sover jeg ganske lett, våkner mange ganger og sjekker klokka jevnt og trutt, men denne gangen hadde jeg lagt meg tidlig og hadde fått en god natt søvn. Etter en dusj og litt småfiksing skal jeg bare kle på meg før jeg setter kursen opp mot sub-elite-bussen på 55. gate. I det jeg drar trøya over hodet, så smeller det. Jeg kjenner jeg får frysninger og smerten på venstre side av nakken tiltar. Er det mulig å dra på seg en kink i nakken et par time før et race? Ja, det er det. Og den satt skikkelig! Jeg klarer nesten ikke å snu hodet til venstre. På bussturen på vei til start så fleiper jeg med de andre norske med at jeg slipper å speide mot Manhattan da jeg ikke klarer å snu på hodet. Men glem det, jeg har mye annet jeg kan bekymre meg for. Som at kroppen ikke har villet være med på trening siden Berlin. At jeg følte nedturen egentlig begynte før Berlin. Med andre ord, det er lenge siden jeg har følt at ting har funka. Og hver gang jeg har følt at det har begynt å løsne, så snur det igjen. Ett steg frem, to tilbake.
Jeg er med andre ord helt i villrede med tanke på hva jeg er god for. Jeg tenker alt mellom 2.29 og 2.45. Men jeg var helt klar på at jeg ikke gikk inn for å sikre en tid på 2.45. Det var 2.29 som gjaldt, og skulle ikke det gå, så skulle jeg i hvert fall ha prøvd. Jeg prøvde å fortelle meg selv at bra form ikke kom fort, og at den ikke forsvinner fort. Espen Tønnessen mente jeg måtte stole på det, så ville dette gå fint.
På bussturen ut til start blir vi eskortert av politiet. De sperrer hvert lyskryss fra Manhattan frem til Staten Island så vi skal få en litt lettere reise.
Jeg sitter med Finn Kollstad, Ole Kristian Heggheim og Martin Kjall-Ohlsson. Vi prater om hvor lovende været ser ut, hvor utrolig publikum kommer til å være, egentlig alt som kan bidra til å få opp stemninga. For uansett om man gleder seg til å løpe, så er maraton et helvete på et eller annet tidspunkt. Spørsmålet er bare hvor lenge man klarer å utsette den følelsen.
Vi ankommer Ocean Breeze Athletic Complex. Dette er venteområdet for elite og sub-elite utøverne. Et fantastisk inneanlegg med alt vi trenger av fasiliteter. Vi tilbys mat og drikke, det er leger og terapeuter tilgjengelig, og du kan henge litt med dem som lever av å løpe. Jeg følte litt at jeg hadde sneket meg inn på et sted jeg ikke hørte hjemme. Det var bare å ta seg sammen og levere et brukbart løp.
De store stjernene drev med sitt. De jogga rundt, gjorde unna dobesøk og siste næringsinntak. Starten nærmet seg med stormskritt!
Planen var klar. Det er ikke noe hokus pokus å løpe maraton, men New York City Marathon er litt spesiell med disse broene og løypas tøffe avslutning. Man må holde igjen oppover og man må begrense seg nedover. Spesielt viktig er det å ikke brenne av for mye på første brua. Her står man forhåpentligvis uthvilt og proppfull av adrenalin. Det er veldig lett å bli for hissig på grøten her. Espen kunne ikke få sagt det nok før start. «Det du tjener opp den brua, taper du tre ganger i parken».
Martin og jeg hadde begge planer om å løpe sub 2.30, så tanken var å løpe sammen fra start og se hvor lenge det holdt. I det starten går så flyr Martin avgårde. Jeg bestemmer meg fort for å ikke følge og når toppen av brua sammen Ole Kristian, 20-30 sekunder bak Martin. Sakte men sikkert tetter jeg luka. Jeg bruker i overkant av 5 km på jobben, men så hele tiden at jeg nærmet meg og klokka sa det gikk fort nok. Deretter jobber Martin og jeg fint sammen. Vi bytter på å dra og løpet utvikler seg nesten perfekt. Jann sa jeg måtte ha litt å gå på til andre halvdel og at jeg burde passere halv et sted mellom 1.14.10 og 1.14.30. Vi passerer halv på 1.14.18.
Rett etter passering halv begynner magen å krangle litt. Jeg snakker mindre og sliter med å få i meg gel nummer to. Jeg føler ikke at jeg må på do, men har magekramper. Smerten er forferdelig, men jeg har hatt lignende smerter på alle mine maraton. Alltid mellom 25 og 35 km, men denne gangen kom det til litt tidligere. Det pleier å stå i i noen km og det var tilfellet denne gangen også. I det vi tar fatt på Queensboro Bridge innser jeg hvor enormt mye lengre den er til fots enn i bil. Jeg justerer ned, mens Martin holder akkurat litt høyere fart enn hva jeg tror jeg er komfortabel med. Men jeg kjenner at pusten ikke øker drastisk og at jeg klarer å holde ryggen hans. Jeg ville jo ikke vise noe svakhetstegn heller og snart var det jo bare 17 km igjen. Vi når toppen og gjør bare et fornuftig taktomslag ned mot first avenue. Mange blir ivrige her, men som de drevne mosjonistene vi er, så holder vi igjen. Muskulaturen vil få nok juling. I det man starter den doble venstresvingen i bunnen av brua og inn på first avenue, så kjenner man at beina begynner å få det litt. Jeg husker de svikta litt inn i første delen av svingen. Samtidig øker farta en del her. Det går nedover og det føles samtidig som man kommer inn på en idrettsarena hvor alle jubler for deg. Jeg hadde gledet meg veldig til å krysse brua etter Janns beskrivelse fra fjoråret. Jeg veiva med armene til publikum og fikk umiddelbar respons. «Come on Norway» skrek amerikanerne, så høyt som bare amerikanere kan klare. Man må fokusere for å ikke løpe for fort de neste par kilometerne, men så begynner kampen.
I det man passerer 30 km på maraton så er det bare snakk om tid før de første nedturene kommer. Min begynte på rundt 32-33. Det sa ikke pang, men det begynte å koste. Den indre dialogen var plutselig litt veikere. «2.31 er jo også ganske bra». Men jeg tok meg sammen. Ikke faen om jeg skulle gi meg ennå. Det var jo bare en runde langs Frognerkilen igjen. Det var bare det at jeg hadde løpt noen runder allerede. Så fort jeg kunne! Den milen langs fifth avenue opp til Guggenheim, der man løper inn i Central Park er helt uendelig lang. Jeg følte jeg løp halve løpet i den bakken. Kan vel egentlig ikke kalle det en bakke engang, men det er en klar stigning og med seige bein, så må farta ned. I det jeg når toppen og går inn i parken så klarer jeg å slå om igjen. Jeg er tilbake i breaking 2.30-fart. Inne i hodet så endrer dialogen seg igjen. Jeg har plutselig klart det. Selv om det er flere km igjen. Når jeg passerer familien på 39 km så vurderer jeg å rope «dere kan bare jekke ølen», men holder tett. Og det var kanskje like greit. Noen hundre meter senere ser jeg Jann og Vidar. Der og da tror jeg at jeg
har ca. ett minutt å gå på. Jeg skvetter litt når jeg hører Jann og Vidar rope «du har seks sekunder, Borgen, du ligger an til 2.29.54». Jeg begynte å bli alvorlig sliten.
Det hjalp ikke at det var nedover engang, og det hjalp i hvert fall ikke når det begynte å gå oppover mot Columbus Circle. Jeg kjemper meg opp siste kneika, runder hjørnet og løper inn i parken igjen. Jeg speider etter mål i håp om at det plutselig skal dukke opp litt tidligere. Det gjør det ikke. Jeg kommer til 800-meter-skiltet og klarer ikke regne ut hva jeg må løpe på. Det var bare å ta ut alt. Jeg øker på og i det jeg passerer 200-meter-skiltet så skjønner jeg at det går. Det er en enorm lettelse! Jeg hører speakeren rope «And Norway got a man home».
For et løp, for en opplevelse! Jeg setter løpet i New York høyt over løpet i Berlin. Noen kg tyngre, dårligere forberedt, men med en maks dag, så ble dette uten tvil årets høydepunkt! 2.29.49
