Ironman Sør-Afrika RR

To og en halv lapp ekstra takk, lød det fra damen I disken på Gardermoen. For tusenlappene flyr når man skal kickstarte triatlon sesongen I Sør-Afrika uten å ha lært noe som helst fra forrige gang man var «enarmet bandit» grunnet overvekt på sykkelkofferten. Shit au, det er ikke hver dag man reiser til Sør-Afrika heller.

To mellomlandinger, flere shit meals, og 15 timer senere dunket vi ned på den lille flyplassen i Port-Elizabeth for så å stappe leiebilen altfor full av bagasje og deretter begi oss ut på en meget ukjent vei der alle kjører på venstre side. Jeg vil tro enhver ville ønsket å være flue på vinduet I den bilen der det rant ufine gloser fra undertegnede for å beskrive hvor forferdelig hun mente sin bedre halvdel kjørte. Beklager Erik, du gjorde en meget god jobb med å få oss trygt til hotellet.  


Først etter fire dager begynte det å strømme veltrente triatleter ikledd kompresjon fra topp til tå til Port Elizabeth. Den lille Sør-Afrikanske byen ble en helt annen over natten, og hele samfunnet beveget seg inn I triatlon sirkuset sammen med deltakerne.  

Forberedelsene før den store søndagen var denne gangen som gangen før som gangen før der igjen. Det enkle og vante er ofte det beste. Alt utstyr må testes og dagen må gjennomgås opptil flere ganger I topplokket. Årets første konkurranse er alltid mest hektisk da det meste av utstyret er nytt. Shiven rakk vi såvidt å teste på landeveien før avreise, og våtdrakten ble kun prøvd i basseng. Posten var akkurat litt for sent ute til at racedraktene våre fikk plass på flyet ned, men det var heldigvis litt ekstra plass i kofferten til våre kjære triatlon kolleger med en senere ankomst. Vi fikk syklet gjennom den forblåste og meget humpete løypa et par ganger, og svømt i vannet som er hjemmet til flere av verdens farligste haier. «Neida, hvis du ser noe er det sikkert en delfin eller noe» sa damene på stranden med et smil om munnen. Meget betryggende for to neoprenkledde, polfarere med utseende som seler. Vi kom oss heldigvis opp av vannet i to hele deler denne gangen også.

   

Dagene før konkurranse er i mitt hode litt av alt på en gang. De føles lange, men samtidig korte. Stressende, men også avslappende. Det er mye som skal pakkes ned, organiseres og dobbeltsjekkes. Allikevel tar det som regel ikke like lang tid som først beregnet.  

 

Det Afrikanske mesterskapet i ironman er kjent for sine mange deltakere som iherdig prøver å kapre den prestigetunge plassen til VM på Hawaii, Kona. Konkurransen er derfor meget hard, spesielt for oss vikinger som ikke er vant med varme konkurranseforhold. For min del skulle det vise seg at kampen om billetten var fylt med svette og hardt arbeid i hele 10 timer, 21 minutter og 17 sekunder.  

Det hele startet da klokken ringte 04:00 på morgenen. Med fult pågangsmot hoppet vi ut av sengen og kom oss raskt på frokosten. Der ventet det flere spente atleter klare til dyst. Morgenrutinene ble gjennomført, drakten trukket på og alle andre nødvendige midler ble rasket med før den mørke morgenstunden til startområdet ble gjennomført til fots. Med godt mot fikk vi sjekket over syklene og posene i skiftesonen før vi dro på oss neopren og kom oss ned til stranden og starten.  

Starten på svømmingen blir gjennomført ved en såkalt rolling start der man selv seeder seg selv i grupper etter antatt svømmetid. Ti og ti ble vi sendt ut på den lange ferden som for noen skulle vise seg å vare frem til midnatt. Hjertet banket hardt i det jeg ble plassert inn i startbåsen, og plutselig var jeg på vei ut i det store havet. Av tidligere erfaring har jeg lært at jeg må prøve å ta det litt rolig i starten for å unngå at pulsen stiger rett til vers med en gang. Det klarte jeg bra denne gangen, og rytmen ble funnet ganske tidlig. I vanlige tilfeller prøver jeg å finne meg noen tær jeg kan ligge bak for å få litt «draft». Denne gangen var dette vanskelig. Enten gikk det for fort eller for sakte. Jeg bestemte meg derfor for å stole på egen navigering, som vanligvis er en av mine sterke sider, og svømme i mitt tempo hele veien. Store bølger og strøm i vannet gjorde det til tider vanskelig å holde den rette kursen, men forholdene er heldigvis like for alle. Jeg hadde god tid til å tenke underveis, og opprettet av en eller annen grunn en slags telling for meg selv underveis. Jeg telte hvert tak på høyre arm til 20, og navigerte på hvert femte. Dette bekreftet egentlig hvor skadet jeg faktisk er i hodet 😝 Etter en time, tre minutter og 31 sekunder var jeg på vei opp til skiftesonen, og gjorde det jeg kunne for å gjøre den så rask som overhode mulig. Etter min bedømmelse ble resultatet av svømmingen litt i tregeste laget, og jeg bestemte meg for å i det minste ha godt med trøkk på sykkelen som er min sterkeste gren.  

Sykkelløypen bestod av et 45km langt og relativt flatt strekke som skulle sykles frem og tilbake to ganger for å utgjøre de totalt 180km. Løypen er kjent for mye vind og ruglete asfalt, og dette gjør at også skuldre og armer i tillegg til beina får skikkelig bank i tempostilling underveis. Allikevel motiverer det til å fortsette når man allerede på det første strekke sykler inn en liten hær av raske svømmere. På forhånd bestemte jeg meg for at jeg skulle legge meg ned i bøylene, tråkke på, og ikke tenke på smertene. Utrolig nok fungerte det utmerket! Turen ut til første vending gikk meget bra. Jeg fikk dyttet innpå gel og vann etter planen, og hadde bra trøkk i beina. På veien tilbake fikk vi motvinden rett i fleisen, og strategien min om å bare tråkke uten å tenke ble meget viktig. Underveis i løypa møtte jeg på de andre norske, og Erik. Dette gav god motivasjon til å fortsette kampen om pallen i AG. Etter 135km og siste vending begynte jeg å kjenne det, og om ikke det var nok føltes det i tillegg ut som motvinden ble sterkere enn det den hadde vært tidligere. Jeg ble nødt til å jobbe hardt både med kropp og hodet for å holde motet oppe, men roet det hele litt ned for å ha igjen litt futt til det uendelig lange maratonet som ventet meg. Sykkeltiden tikket inn på  fem timer, 25 minutter og åtte sekunder.  

I skiftesonen tok jeg meg denne gangen litt bedre tid. Etter uendelig med gels, sportsdrikk og vann var en tur innom båsen for å tømme blæra en stor nødvendighet. Jeg er dessverre ikke en av de som klarer å gjøre dette mens jeg sykler eller løper. Tanken på at jeg skal ha mine egne avfallsstoffer i sko og klær resten av løpet fikser jeg rett og slett ikke. Kudos til dere der ute som ikke har noe problem med slikt. Uansett fikk jeg tråkket inn i løpeskoene, tredd bremmen på hodet og dratt med meg en liten håndfull med næring før jeg la ut på den reisen som for meg ble den lengste og hardeste denne dagen. Et maraton er i seg selv en lang og hard distanse selv om den gjennomføres i sin enkelhet uten svømming og sykling på forhånd. Uansett hvordan man vrir og vender på det er det vondt, ikke bare for beina, men hele kroppen og ikke minst hodet. Jeg kom meg av gårde i godt driv, men følte fort hva kroppen hadde vært gjennom på forhånd. I alt skulle det løpes fire runder før man var privilegert nok til å kare seg opp den røde løperen og få medaljen rundt halsen. Etter kun tre km begynte det å gjøre vondt i beina. I det øyeblikket gav jeg meg selv et løfte. Jeg skulle ikke for alt i hele verden begynne å gå før jeg hadde fått strikken for den fjerde og siste vendingen rundt håndleddet. Det var kun lov til å ta noen få litt roligere skritt gjennom matstasjonene. Løfter er til for å holdes, og pliktoppfyllende som jeg er gjorde jeg nettopp dette. Det er vanskelig å beskrive hvordan kropp og sinn har det under en konkurranse som dette. Selv hvor lyst man har til å løpe i et ok tempo blir det rett og slett umulig når det svir og brenner i lår, føtter og legger. Man må hele tiden være steinhard i hodet. Mister man det et ørlite sekund har man tapt. Dette gjelder i det minste for meg. Hver runde ble lengre og lengre. Solen stekte, og vinden kjentes forferdelig ut i det jeg fikk strikken rundt armen og bega meg ut på de siste åtte km mot mål. Ja, jeg hadde holdt løftet mitt om å løpe/jogge til dette punktet, men nå gjenstod det et til: Jeg skulle ikke gå frem til jeg passerte den målstreken og fikk høre de magiske ordene «you are an IRONMAN». Den siste km mot mål føltes som 10, men i det jeg satt den første foten på den røde løperen var alt glemt. Ingenting er som å passere målstreken etter 3800m svøm, 180km sykkel og 42,2km løp. Maratonet tok meg i alt tre timer, 44 minutter og 59 sekunder, og det er ny rekord for mitt vedkommende.  

Jeg ble raskt pakket inn i sølvpapir, fikk den blytunge medaljen rundt halsen og kunne endelig legge meg ned på gresset og bare nyte at kroppen skrek av smerte.  

Det var en lang dag for mange, og for min bedre halvdel ble det en tung affære å komme seg til mål. Sykdom er ikke den beste oppladningen man kan ha, og jeg er utrolig stolt av at du stilte til start og gjennomførte så sterkt som du gjorde Erik.  

Alt i alt ble det en pang start på sesongen for min del, og jeg kunne både pakke pokalen for tredje plassen og billetten til verdensmesterskapet i Kona ned i kofferten. GLIS 😀 

Helt tilslutt kommer en liten videosnutt, kos dere!

Julie

 

Tags: , , ,

Leave a comment

ADRESSE

  • Ullevål Stadion
  • Sognsveien 75A
  • 0855 Oslo

ÅPNINGSTIDER

  • Man,tir,ons,fre 10.00-18.00
  • Torsdag 10.00-19.00
  • Lørdag 10.00-16.00

KONTAKT

MILSLUKERN SPORT

  • Vi spesialiserer oss på:
  • Kajakk, Sykkel, Ski og Løp
© Milslukern Sport AS - www.milslukern.no | Telefon: 23 26 44 30 | Sognsveien 75A, 0855, Oslo
Powered by inSight Creations