Grenaderen 2019 gjennom øynene til ambassadør Fleischer

I mangel av råflotte vinterferieplaner a la hele storfamilien på skiferie til Zermatt (blant det dyreste og ypperste innen alpeopplevelser – Sveits må vite!), så valgte Ambassadør Fleischer en noe mer nøktern start på ferien. I sin reneste form består denne nøkternheten av å sende en ydmyk epost til min strenge, men rettferdige sjef hos Milslukern; vår kjære Hege Ristvedt. Hun sjonglerer butikkens generøse konto av diverse rennbilletter og mye annet. Denne gangen fikk jeg napp (ok da – jeg gjør stort sett det altså), og ved oppmøte i butikken ble jeg møtt med høflige velkomstord fra Grenaderstaben. Jeg trodde et sekund moren min delte ut startnummer, men det var en annen råsprek jente i sin beste alder, ja sånn ca 75 år eller der omkring. For et «crew» som danner ryggraden i det ærverdige langløpet! Den ufattelig sjarmerende kvartetten som etter beste evne sjonglerer tidtakerbrikker, internettet og annet er beundringsverdig. Med stø hånd loser de oss igjennom, og noen ganger med litt hjelp fra sidelinjen. Viktigst; alle fikk startnummeret sitt.

Jeg har ofte vært innom teamet; hvorfor utsette seg selv for denne beinharde affæren? Med en stor dose antagelse, ikke minst på vegne av andre deltagere, så tror jeg det skyldes følelsen av å ha gjennomført. Ja, jeg gikk Grenaderen i dag. Bare det å kunne uttale den setningen gir meg stolthet. For det ligger masse innsats i å gjennomføre Grenaderen. Det enkleste er helt klart å ikke gå. Men, og det er her vi kommer til kjernen i poenget; da vil du ikke kunne snakke om det på samme måte. Du må delta for å være han nerden som sitter tilbakelent i godstolen og forteller i store ord😉! He he. Rennets foranledning kunne nesten ikke vært verre – regn, varmegrader og masse skitt og søle i sentrum av Oslo. Ikke det rene, hvite og kalde som vi opplevde for et par uker siden. Dån. Igjen, som for Holmenkollmarsjen, kun i Milslukerns interesse; masse usikkerhet og et voldsomt behov for mer utstyr og flere remedier. Vi heier naturligvis på ‘han’ der oppe som gir litt salgsstøtte ved å skape så mange kompliserte og morsomme alternativer.

I år ble jeg hentet hjemme av en widsurferkamerat (Løkkeberg), som mente seg berettiget å kjøre opp. Det er et alternativ som egentlig aldri har slått meg. Jeg har sikkert alltid tenkt at bussturen er en spennende arena for å møte venner du ennå ikke kjenner. Så da troppet jeg opp utenfor kl. 06:05, og vips var jeg på Varingskollen skiarena sammen med masse langrennsløpere. En sann fornøyelse, men jeg tar nok bussen til neste år. Det er liksom noe eget å stå der nede blant militære og andre morgenfugler – det skaper sterke minner så enkelt. Temperaturen rundt null grader gir oss flest utfordringer, men også noen fordeler. Du unngår de store frostopplevelsene, og antrekksvalgene blir mindre kompliserte. Det var stort sett rene fartsdresser, og da gjerne med en lekker liten rumpetaske. Undertegnede gikk med fullt drikkebelte, og drakk selvsagt ikke en eneste slurk. Husker jeg det til neste år – neppe!

Neeeeeeeeeiiiii!!! Omtrent sånn føltes det opp de første stigningene. Jeg hadde for dårlig feste. For en gjennomsnittsmann er det rett og slett en rask vei rett ned i kjelleren. I tillegg håper man stort sett litt for lenge at snart, bare snart, så vil snøen endre karakter og skiene blir mine beste venner. Det skjedde faktisk like etter Kikut. Derfra og mer eller mindre helt til Løvlia, hvor solen også tittet frem noen sekunder, hadde jeg fantastiske ski. Jeg sparket fra uten å tenke på å glippe, og kroppen gav seg hen til oppgaven med å komme seg raskest mulig frem. Ikke noe annet. Man er som kjent ikke alltid så lenge i paradis, og sant nok, like etter Løvlia endret strukturen igjen karakter og feste ble for dårlig. Det var i partiet mellom Løvlia og Kleivstua jeg opplevde noe av det vakreste jeg har opplevd i et skirenn. Plutselig får jeg muntre tilrop bakfra, gjerne litt sarkastiske, men med kjærlighet. Du verden, der kom det to brødre Horn Johannessen fra Nesøen. Sjelden har jeg sett to brødre smile så bredt da de gav meg oppmuntrende tilrop mens de freste forbi. Langrenn kan vel saktens ikke bli vakrere. Litt internt skal det sies at de begge havnet bak Fleischer i 2018, så deres begeistring var absolutt berettiget. Ved ankomst Kleivstua begikk jeg på ny en grov feil. Jeg ignorerte fullstendig Swix sin geniale smørebenk der klister av ypperste kvalitet ble valset inn på ski, ved hjelp av trente hender. I bakkene opp mot Sørsetra kjente jeg bare vinden fra løpere med nysmurte ski, i det de uanstrengt strøk forbi meg, ranke i holdningen akkurat som Axel Teichmann. En ekte tysk offiser, et spett på en måte. Vakkert.

Da jeg ankom matstasjonen på Sollighøgda hadde jeg bestemt meg; her skal mitt Rode Rossa (Rosso?) klister frem fra rompetasken. Med en vaffel i den ene hånden, kaffe og cola i den andre sjonglerte jeg arbeidet med å legge på mer klister. En hjelpsom funksjonær så straks det håpløse i situasjonen, og han grep resolutt inn; jeg kan gni ut klisteret jeg mens du spiser vaffelen din. Det er slike opplevelser som gir skirenn mening! Takker så mye for bistanden. Som vanlig hadde jeg mine foreldre på vakt ved Burås, og det var en intim seanse da en engstelig mor på sitt omsorgsfulle vis skjenket i en kopp for å servere meg litt kaffe/cola blanding. De fikk konstatert at mine argeste konkurrenter med de nevnte brødre, samt min selvutnevnte smøresjef, Carl Arthur David-Andersen, alle hadde passert i fint driv. Samvittigheten min fikk seg en liten smekk da jeg senere ble informert om at min far hadde mistet følelsen i begge føttene, og generelt hadde hatt en noe vond opplevelse av å være utstasjonert drikkelanger for sin ambisiøse sønn på 46 år. Vi ble vel egentlig enige om at han til neste år, i sitt da spreke 78’ende år, kanskje ikke skal stå for lenge ute og vente på en skiløper som gjerne kommer litt senere enn antatt. Til dere som nå kanskje blir ekstra engstelige; han har det etter forholdene meget bra, og ingen varige men!

Reisen fra Burås (et stort tre i Vestmarka på toppen av en laaaang motbakke, og ca 4 kilometer før Mikkelsbonn) og opp til toppen av Haveråsen gikk egentlig ganske greit. Med et snev av feste kunne jeg trippe forsiktig mellom sporene og ganske greit komme meg til toppen. Der skrudde jeg de nye bindingene tilbake til «race» posisjon, og staket vel egentlig nokså enkelt inn til mål. Det får meg til å tenke på staking. Flere av mine bekjente, inkludert Mr David-Andersen, staket Grenaderen i år, og det fremstår for meg som veldig slitsomt og monotont. Med en vinnertid, som jeg også antar er løyperekord, på 4 timer og 11 minutter har vel egentlig Mr Moen Fjeld en gang for alle bekreftet det faktum at staking er mest effektivt. Hvordan det er mulig å forsere 90 kilometer av Nordmarka på den vinnertiden er for meg et mysterium. Gratulerer – for en prestasjon! I gymsalen etter rennet snakket jeg med en meget sterk mosjonist, Klaus Øiseth, som jeg i mine unge år gjerne fant på toppen av resultatlisten, og han kunne fortelle at til neste år vil han ikke gå på blanke ski. Med andre ord; vi har et skille på ca 5 timer der løpere opplever det som mest hensiktsmessig å bruke festesmørning. Uansett, med en tid under 5 timer får vi bare gratulere Mr Øiseth!

Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av Milslukern og meg selv alle lesere og løpere en riktig god vinterferie. Det oppleves veldig inspirerende at stadig flere jeg aldri har møtt gir meg komplimenter for rapportene dere finner hos Milslukern. Jeg lover dere at min neste rapport ikke skal stjele så meget av deres tid som dagens. Men, 90 kilometer trenger noen ekstra setninger. Siste lille anekdote; ved Kikut traff jeg som alltid min gamle venn og bekjente Edvard Aaby. Han representerer det standhaftige støtteapparatet hva gjelder arrangementet. Edvard har alltid et smil på lur, og det ble selv i går utvekslet morsomheter som fikk frem smilet selv hos meg, en beinhard skiløper med fokus på oppgaven!! Neida, humor og muntre kommentarer må vi huske å ta med oss gjennom hele løypa. Det er god reklame for vår sport.

Ærbødigst, ambassadør Fleischer

Comments (1)

  • Anonymous

    |

    Smøring ved start?

    Reply

Leave a comment

ADRESSE

  • Ullevål Stadion
  • Sognsveien 75A
  • 0855 Oslo

ÅPNINGSTIDER

  • Man,tir,ons,fre 10.00-18.00
  • Torsdag 10.00-19.00
  • Lørdag 10.00-16.00

KONTAKT

MILSLUKERN SPORT

  • Vi spesialiserer oss på:
  • Kajakk, Sykkel, Ski og Løp
© Milslukern Sport AS - www.milslukern.no | Telefon: 23 26 44 30 | Sognsveien 75A, 0855, Oslo
Powered by inSight Creations