Først og fremst håper jeg alle mine langrennsvenner i den store Milslukerfamilien har hatt en fin vinter så langt. Mener jeg hørte vi måtte tilbake til 1988 for å finne en like snørik vinter her på Østlandet. Wow -nyt det-)!
For min egen del så vil jeg nødig starte mitt innlegg med en beklagelse, men jeg skylder dere snille lesere egentlig en rapport fra årets Marcialonga. Der presterte jeg det kunststykke å stille til start med felleski. Som den ihuga fellevennen jeg har blitt (spesielt med fjorårssesongen friskt i minne) lot jeg meg overtale av egne indre demoner om at felleski var det som gjaldt i Val di Fiemme dalen. Hmmmmm….skjønte jo ganske raskt at det var en klassisk bommert. Men, da gjaldt det egentlig bare å flytte fokus over på selve opplevelsen, og heller nyte folkelivet langs løypen litt ekstra. Som for de siste årene sliter denne regionen med dårlig vintre og snøforhold nede i selve dalen der sporet går. Jeg minnes med glede årene da vi frøs på start, og snøen lavet ned i målområdet. Det til side så er rennet en innertier som faktisk må oppleves. Milslukerns samarbeidspartner PWT Travels har mengder med erfaring på å arrangere strøkne turer ned til Marcialonga – så er du i tvil; book en tur og få krysset av rennet. Rammen er rett og slett unik.
Så til dagens rapport; Holmenkollmarsjen 2018. For et turrenn! Skiforeningen har virkelig knukket koden på å lage et sømløst arrangement for oss skiløpere som elsker en liten konkurranse, eller rett og slett bare et turrenn. Fra den myndige parkeringsvakten på Bogstad som høflig, men bestemt, beordret meg til å parkere med snuten inn, eller til alle de frivillige på matstasjonene; en stor takk for hyggelig service og mange oppmuntrende tilrop. Mener jeg til og med hørte en yngre kvinnelig assistent som mente jeg så skikkelig sprek ut ved Kobberhaugen – det gav meg om ikke annet et lite spark opp bakken etter servering, før kroppen raskt fortalte meg at slikt overskudd var oppbrukt.
I år var vi forskånet for den verste kulden ved start i Sørkedalen. Der var i år stemningen svært avslappet og fin, godt hjulpet av Skiforeningens turbospreke konferansier Ola Bustad (Ola kan danse også). Han er jeg så heldig at jeg har fått truffet privat, så hans entusiasme og glede over flotte forhold som han formidlet over høyttaleranlegget fikk bare frem det store smilet hos meg. Ikke bare fortalte han at skogen hadde mengder med snø, men vi måtte ikke glemme å nyte de vakre myrpartiene innover i skogen der vi kjempet oss frem til mål ved Holmenkollen. Jeg forsøkte tidvis å løfte blikket, men jeg må innrømme at for egen del så var rennet en kraftanstrengelse i 2018. Med snøvær gjennom hele natt til lørdag, og stort sett gjennom hele renndagen, var det duket for tunge fiskebeinsbakker – definitivt ikke noe rekordføre! De tøffe værmessige forholdene bidro til at årets vinner, Joar Thele, vant med smørning. For en romantiker som undertegnede var det virkelig gledelig. Vi må nok bare akseptere/innse at stakingen er den nye medisinen for de virkelig proffe, men på lørdag var det det diagonalgangen som seiret. Det ryktes at Mr Thele skilte seg ut som en gresk gud der han danset opp bakkene ved Appelsinhaugen, mens hans innbitte konkurrenter hang på stavene mens de jaget ham i hælene.
I tillegg til at løypen er lang, altså 54 km, så er traséen såpass kupert at du får litt mindre hvile enn vi hobbymosjonister kanskje hadde foretrukket. Det bidrar til at rennet virkelig setter deg på prøve rent fysisk. Følelsen av å komme i mål blir følgelig enda deiligere. I mål ble vi overøst av snille sponsorer som ordner skiene våre (Obos), stakk en perfekt grillet/stekt grillpølse i hånden vår (Gilde), eller gav oss en deilig vannflaske (Imsdal) med frisk smak på vei ut av området. For ikke å glemme den spennende posen fra vår venn Remi hos United Bakeries! Det store teltet med nydelig servering og hyggelig betjening i målområdet, bidrar også til at mange av deltagerne senker skuldrene og blir værende, og på den måten er det med på å skape en fin stemning etter rennet. Deltagerne blir sittende og dele opplevelser og erfaringer med kjente og ukjente. Skiforeningen som arrangør skal virkelig få applaus for lage et profesjonelt arrangement. Vi ble fortalt om en gruppe Italienere som besøkte Oslo for å delta – morsomt om det plutselig skulle komme hundrevis av skiinteresserte europeere som reiste til Norge får å gå et skirenn. Saklig tanke – det er jo bare vi nordmenn som reiser i horder til Italia for å gå et lokalt skirenn, eller har vi kanskje et produkt som kan være eksotisk for andre enn oss? Vi deltagere får være inkluderende og rause med utenlandske deltagere – håper mange av dere fikk gleden av å treffe den blide gjengen fra Italia!
Jeg må avslutte min rapport med å sende en stor takk til Milslukern. Joda, litt inhabil blir jeg sikkert, men på tirsdag ba jeg Eirik om å plukke et nytt skipar til meg, som en trøst etter Marcialongas feilvalg. Fredag ble jeg så den stolte eier av et par Fischerski (aldri gått på det før!), og maken til opplevelse-). Per Erik som glidet dem (jeg så det selv!), skal også takkes, og det gjelder sikkert alle andre som også benyttet butikkens tilbud om å klargjøre skiene til oss deltagere før rennet. Det er gøy å preppe selv også, men noen ganger føler jeg at jeg fortjener å kjøpe denne tjenesten hos Milslukern – «because I am worth it»! Til alle dere som har deltatt på Holmenkollmarsjen ved tidligere anledninger; bli med igjen dere også i 2019. Det er plass til flere deltagere-velkommen.
Langrennshilsen,
Martin Fleischer