Birkebeinerrittet lørdag er årets store mål for alt fra mosjonister til elite. Vi i Team Milslukern liker best å sykle sti, og valgte heller å satse hardt på «lille(store)broren Ultrabirken dagen før. Det virket imidlertid som flere hadde tenkt tanken, for aldri har vel startfeltet vært så sterkt som i år! Så det var med stor spenning vi stod på start sammen med 700 andre terrengglade syklister på Rena fredag morgen. Her er de ulike rytternes opplevelse av rittet:
Olas opplevelse av rittet:
Jeg var klar for et hardt og morsomt ritt på lørdag og hadde gledet meg en stund til UB. Det var et av rittene jeg tidlig hadde satt opp som et av årets hovedmål og et av rittene jeg har brukt som motivasjon på mange økter gjennom både vinter og sommer.
Etter en lang og hard tur en ukes tid før UB i Nordmarka der jeg kjørte 5,5t med masse innlagt sti og drag, fikk jeg også klargjort hodet litt på det som jeg trodde ventet oss over fjellet på fredag.
En rolig start ut fra Rena og til Skramstad gikk det i en fin og behagelig fart uten at noen stresset spesielt. De første 2 timene gikk forholdsvis rolig, og det passet fint da jeg ikke følte meg super fra starten av. Var nøye med drikke og ernæring og følte meg egentlig bedre og bedre utover i rittet.
I første stiparti var jeg nødt til å ta en tissepause, men etter litt klaging var jeg igjen samme. Ned teten som nå hadde skrumpet litt inn. Før neste stiparti kom jeg meg tidlig inn på stien og etterhvert var jeg i tet. Merket at jeg hadde god fart og god flyt uten å stresse noe, og etterhvert var jeg alene igjen i tet. Med langt igjen til mål bestemte jeg meg for å kjøre hardt og prøve å holde på plasseringen min og følte meg sterk. Masse kule stier og rå flytpartier, og koste meg med Epicen på fjellet!
Langeapparatet gjorde og en strålende jobb og jeg hadde god tilgang på drikke gjennom hele rittet, og til og med etter 5,5t følte jeg at jeg klarte å holde tempoet godt oppe! Jobbet hardt med bein og hode de siste kilometerne, og det var utrolig deilig å krysse mål som vinner av Ultrabirken etter nesten 6timer konkurransetid!
Sunnivas opplevelse av rittet:
For meg var det utrolig gøy å ta 2. plass på kvinnesiden. Å komme på pallen i Ultrabirken har gjennom hele året vært et mål som jeg så eplekjekt har kringkastet i Terrengsykkel siden i vinter. Gjennom min deltagelse i årets Treningspanel i samme blad, har jeg vært så heldig å ha Ola Kjøren som trener og han har laget en plan som endte med Ultrabirken som hovedmål denne sesongen. Jeg stilte forberedt på start med noen treningsfrie dager i forkant og fokus på at jeg skulle jobbe jevnt hardt og konsentrert. Grusklatringer er min svakeste side og jeg lå som nr 4 bak Janette, Kristin og Tone Kristin i bakkene oppover til Kvardstad, med Marianne Sandaker i ryggen. Så begynte stiene og jeg følte god flyt og styrke. Jeg passerte først Kristin, så Janette og etter en liten stund så jeg ryggen til Tone Kristin. Vi syklet sammen store deler av fjellet, men i lykkerusen av å ta inn alle disse sterke damene brant jeg kanskje vel mye krutt i et parti mellom Melsjøen og Hita, spesielt på flate grusen hvor jeg dro en gjeng og så rykket ifra. Fra Hita til Nybu kjente jeg det var lengre enn i fjor og måtte slippe Tone Kristin forbi og hun jobbet her opp et forsprang på tre minutter. Selv om jeg tok innpå henne i nedfarten til Håkonshall, så holdt det ikke til toppen av pallen. Men jeg er strålende fornøyd med 2. plass, 1.27 min bak vinneren. Moro å se at treningsplanen gjennom året har fungert!
Kristins opplevelse av rittet:
For meg ble dette mer en mental utfordring i hvordan håndtere en stor skuffelse.. Hadde egentlig Ultrabirken som et mål iår og hadde god lyst til å forsvare fjordårets seier. Dessverre falt årets Ultrabirk på dagen etter jeg kom hjem fra jobb i Nordsjøen, og jeg vurderte å ikke stille (erfaringsmessig er det dårlig kombo å komme rett fra skiftarbeid). Men optimistisk (eller naiv..;)) som jeg er pakket jeg sykkelen i bilen på Gardermoen, flyet landet 1830 kvelden før og jeg kjørte rett til Rena. Stilte på start med friskt mot og klar for å gi det jeg hadde! ..Som viste seg å ikke være så mye denne dagen:) Merket allerede første bakke at kroppen ikke var helt med. Prøvde å holde trykket oppe i gruspartiet og hang greit med til Kvarstad, men det kostet nok litt for mange krefter (ser også av tidene at det gikk tregere enn de to siste årene..) Etter ca 3 timers ritt og da sti-delen var godt igang merket jeg at hverken hode eller kropp var med. Fikk ingen flyt i terrenget, og kroppen ga dårligere og dårligere respons. Skjønte at jeg var ute av konkurransen, det var kjipt!! Bestemte meg for å prøve å nyte utsikten og det fine været, og heller ta resten av rittet som en tur. Så da ble det rolig tempo resten av turen, med stopp på matstasjonen for lefser/ brødskiver (takk til hyggelig personell på stasjoenene! – savnet bare kaffen:D), skravling med kjentfolk i løypa, prøvde å tenke at det er fint på tur selv om man ikke er med å konkurrere. Kom i mål et hav av tid bak og på 5. plass.. en dårlig ritt-dag men tross alt fornøyd med at jeg prøvde og gøy å ha vært gjennom løypa som ble tøff iår! Veldig gøy å komme til mål og se at Ola vant herreklassen mens 4 av 5 på topp i dameklassen syklet i Milslukern drakter! Kudos til Sunniva som var råsterk iår! Så får jeg komme sterkere tilbake en annen gang…
Torbjørns opplevelse av rittet:
Slik som det har vært de siste årene er det nesten ren transportetappe de første to timene av rittet hvor vi stort følger vanlig Birkebeinertrasse langs grusvei. Her handler det stort sett om å spare krefter, men samtidig bidra til å holde høy nok fart til at ikke gruppa blir alt for stor inn mot første terrengparti. Jeg føler meg fin i beina og har en god følelse når vi kjører inn i første lange terrengparti. Her merkes gårsdagens nedbør godt og det er til tider skikkelig gjørmefest! Jeg ligger stort sett plassert mellom fra 3-5 og synes tempoet er komfortabelt. Ut på neste grusparti føler jeg meg sterk og ligger en del i front og drar. Pulsen er fin, watten er fin og beina er lette. Jeg begynner virkelig å få troa på at dette blir en bra dag! Inn i neste terrengparti ligger jeg godt an, men begynner tidlig å knote litt. Greier ikke holde hjulet til han foran og begynner å lage kø bak meg! Godfølelsen fra i stad forsvinner på et blunk. Ut på neste grusparti prøver jeg å gjøre det godt igjen med en lang føring for å kjøre inn noe av det vi har tapt. Inn i neste terrengparti må jeg gi slipp på det som da er gruppe to. Ingen ting stemmer og ryggen begynner å bli skikkelig vond. Føler meg ikke veldig sliten, men teknikken sitter ikke og jeg prøver å ta meg sammen mens jeg lurer på hvordan det går an å miste godfølelsen så raskt!
Blir etterhvert liggende sammen med Vegard Fredheim og en til og greier å kjøre sånn noenlunde jevnt med dem. Ligger nå som nummer 9-11. Like før vi bikker ned fra Nevelfjell knoter jeg for hundrede gang og de to får en liten luke. Forsøker å dra på litt nedover for å få kontakt igjen, men da skjer uhellet. Jeg kjører nok litt over evne, for plutselig smeller det til i bakhjulet over en av de spisse stenene. Det jeg håper er en punktering er en stykk sprekt karbonfelg! Jeg er på dette tidspunktet ganske langt fra bilvei, med en lang steinete utforkjøring foran meg. Det sitter veldig langt inne å bryte er ritt, så jeg bestemmer meg for å ringe min mor og ber henne møte ved nærmeste bilvei med et ekstra hjul. Jeg karer meg ned utforkjøringen og får til slutt rundt hjul på sykkelen igjen. Siden jeg naturlig nok taper en del tid og plasseringer føler jeg ikke at jeg har så mye å kjøre for. Men forsøker å holde greit tempo, og begynner faktisk føle at ting stemmer bedre igjen. Bedre flyt og smertene i ryggen er delvis borte! Prøver å kose meg siste biten, og rose meg selv for at jeg er i ferd med å fullføre i god stil. Det er uansett veldig deilig å komme i mål, og kjenner at jeg er godt sliten selv om jeg hadde en liten ufrivillig pause etter Nevelfjell!
Dagens oppsett: Specialized Epic WC med Rocket Ron foran og Racing Ralph bak, begge i 2.25 bredde og Snakeskin sidevegger. Etter hjulbrekkasje fikk jeg på et Renegade dekk i 2.3 bredde bak. Dette var merkbart bedre, og jeg ville valgt dette dekket fra start om jeg skulle kjørt på nytt! Når løypa blir såpass knotete med mange store steiner gir dette dekket med masse volum en utrolig god flyt!
Etter å ha fått summet meg litt kommer jeg fortsatt ikke over at jeg er veldig skuffa. Har vært lite gode resultater for min del denne sesongen, og hadde sett på UB som årets siste sjanse til å få inn et toppresultat i et stort ritt. Selv om jeg fikk tekniske problemer, var jeg absolutt ikke plassert der jeg hadde planlagt og håpet jeg skulle være når uhellet skjedde. Istedenfor et hakk opp i nivå fra i fjor må jeg innse at det heller har gått et hakk ned resultatmessig. Toppdagene på trening har faktisk vært på høyde med toppdagene i fjor, men formen har også svingt mer opp og ned enn tidligere. Har dessverre ikke hatt noen av toppdagene på ritt i år. Det er jammen godt det er andre på laget og andre tilknyttet Milslukern som presterer! Både på UB og tidligere i sesongen! Gratulerer så mye! Jeg er virkelig imponert over dere!