Som en del i treningen frem mot 4 skandinaviskcuprenn i Latvia og Estland om to uker passet det perfekt for meg å gå halvmarsjen på lørdag. Start kl 10.30 var langt mer behagelig enn starttid for 54km løypa, men bekymringen om mildvær i høyden ble desto større. Siden min faste smører for en gang skyld stilte selv i den lange marsjen, måtte jeg med et forhåndsbestemt lite utvalg av smøring finne så god kombinasjon mellom feste og glid selv. Jeg velger gjerne glid fremfor feste i slike renn, men siden de første 5-6km er bare diagonal la jeg et par ekstra nervelag.Grunnen til at jeg ofte prioriterer god glid er på grunn av de lange flate partiene det ofte er i turløp. Da kan jeg gå fortere på flatene, og ta det mer med ro i bakken. Med eget startspor fremst i plogen var jeg så heldig at jeg slapp å legge frem skia en time før start som man vanligvis må. Utrolig digg for oss som uansett er først ut etter noen hundre meter. Kudos til arrangør!
Løypen går igjennom noen av, etter min mening, de fineste stedene i Nordmarka. Panserspor og sol gjorde ikke turen mindre fin. Slike forhold hjelper når man rykker ifra på toppen, og man føler man må gi bånn gass fra Fyllingen og inn for å ikke bli hentet inn igjen. Det er en litt ekkel følelse det å bli jaget, selv om man da leder rennet som egentlig føles digg. Men det gjør også at man går jevnt fort som var planen min for løpet. Litt vanskelig ble det da man kom innpå 54km løypen og måtte gå en del sikksakk. Det gikk allikvel greit ved å si ifra om man kom enten på høyre eller venstre side. Dog synes jeg turløpere burde trene mer på å vri hodet litt og sjekke at det er klart i sporet de vil hoppe inn i. Hadde et par nesten krasjer der det plutselig ble hoppet inn i sporet rett foran meg som nok tenkte at det var på tide å distansere de rundt seg.
En liten nedtur med å gå den korte istedet for den lange marsjen var at da jeg kom til matstasjonen på Kobberhaugen, raste jeg bare forbi all den digge sjokoladen, kjeksen og frukten som United Bakeries stilte med, og tok meg bare tid til en kjip kopp med sportsdrikk for å ikke få kramper i det «varme» været. Siste del var det bare å trykke på så mye kroppen kunne makte og til slutt skli inn på stadion i et livlig og folkefylt kollen.
Å vinne skirenn føles alltid digg, men å skli over målstreken i kollen med krans rundt halsen var helt konge!
Takk til skiforeningen og alle som hjalp til for å lage et knallbra skirenn
-Kasper Stadaas