Birkebeinerrennet 2015, med fjorårets fadese friskt i minne, var den stygge larven som på lørdag ble omvandlet til en vakker sommerfugl; i pøsende regn, grått vær og omgivelser som langt i fra gir assosiasjoner til vintermessig påskestemning ankom tusenvis av ambisiøse skiløpere både Rena og Lillehammer fredag ettermiddag. Lite visste vi da at lørdagen skulle bli SÅÅÅ bra! Rennet befestet nok en gang at det er skirennet med stor S. Lite kan overgå den heftige traséen, de mange fine hyttefeltene som passeres, og folkefesten langs løypen. Nei, til neste år får vi deltagere igjen sørge for en enda større folkefest, ved å verve flere deltagere. I mellomtiden får vi anta at arrangøren legger opp til noen smarte løsninger skulle vinden bli for heftig for de svakeste løperne. Nok storpolitikk.
Fredagsbirken var unnagjort i tunge forhold med sne og temperaturer i overkant av hva Yr meldte, så mange slet med veldig glatte ski. Vi får håpe de mange løperne allikevel hadde en fin reise over fjellet. Selv hadde jeg en knallhard svigerinne som debuterte under de rådende forhold på sterke 4.28. Når jeg tenker tilbake på egen debut som voksen gutt mener jeg at min tid var ca 4.17….det ligger kanskje noe i akkurat det (mangel på talent!)?
Mitt private overnattingssted på Rena, i tillegg til vanvittig service, kunne i år også skilte med egen værekspert; Meteorologisk Institutts Jon Smits, for anledningen innleid av Birkebeinerrennet, bodde under det samme taket. Man skulle kanskje tro det ville gi de aktive overnattingsgjestene den nødvendige ro. Den gang ei, vi falt for alle de villedende (men godt mente) salgsanbefalingene i handlesonen i den gamle produksjonshallen på Rena. Det var sportsbutikkenes og de handelsreisendes lykketreff i salgsteltet på Rena fredag ettermiddag; alt kunne skje hva gjaldt været! Klister med dekning, eller bare tørrvoks? Men, hva med fokksnøen? Den er jo grusom om du har klister? Nei, de vekslende forholdene underveis setter så absolutt oss utøvere på harde mentale prøvelser i forkant av starten. Til neste år drømmer jeg om kaldt vær hele veien, og en blå voks på innerlommen som nødvendig kompetanse før start.
Det skulle vise seg at gjengen som stolte hardest på Milslukerns/Swix sine anbefalinger nok trakk det lengste strået. En blanding av diverse grunnvokser/spraykliser med dertilhørende voksvarianter gav nok det aller beste resultatet. Selv kjempet jeg meg over fjellet med to lag klister dekket av voks. Det fungerte egentlig bra det også, og jeg kan ikke si jeg hadde så veldig mye dårligere glid på de slake partiene mellom Døl og Raudfjellet. Selv ble jeg nok utsatt for skjebnens ironi hva gjaldt opplevelser – i et viltert fraspark ca 1 kilometer etter start forsvant bare hele skien, og jeg stod forfjamset igjen med hele Rottefellas binding på skotuppen. Og den skien har jeg liksom gått ganske mange turer med i vinter, så skjer det nå!? Saklig sammentreff. Uansett, jeg ble etter hvert (det skjedde mange ganger underveis) en kløpper i å lirke på bindingen igjen. Siden været var så fantastisk var alternativet aldri å bryte, og jeg snudde uhellet heller til noe komisk. En staut kar med Oslo Sportslagertrikot, og en kjekk liten hestehale, passerte jeg kanskje 7 til 8 ganger, og vi hilste høflig ved hver anledning og smilte over humoren i situasjonen. Med omgivelser som vi ble servert på lørdag kunne man bare være blid.
Blid var også rennets første vinner på blanke ski. Uten at sporene var kalde trikkeskinner, maktet denne noe ukjente 29 åringen ved navn Petter Eliassen det kunststykket å stake seg over på formidabelt sterke 2 timer og 19 minutter. Hvordan det er mulig kan ikke jeg svare på, og bragden føyer seg inn på samme nivå som vinneren av damenes elitegruppe. Vår kjære langrennsdronning Therese Johaug. Hun formelig fløy over fjellet på ny kvinnelig bestetid på 2 timer og 41 minutter. Med så lite hjelp fra tyngdeloven er det bare helt vanvittig sterkt. Jeg var så heldig at jeg traff Therese i Håkonshall, og da fikk jeg aksept for et lite seiersbilde; Vinneren akkompagnert av en blid ambassadør som til tross for utfordringer underveis var strålende fornøyd med egen innsats.
Det må nevnes at vi ikke bare hadde gleden av en ekte langrennsdronning i år, men Birkebeinerrennet fikk også storfint besøk av Kronprins Haakon Magnus. For noen uker siden fikk vi beskjed om at Kronprinsen skulle forsøke seg på distansen mellom Rena og Lillehammer. Med hans bare overkropp friskt i minne, ja for de som så ham hoppe i iskaldt vann fra skipet Fjord Visjon i TV serien Oppdrag Nord-Norge på NRK, hadde kanskje en liten anelse om at han rett og slett ville fikse denne utfordringen helt strålende. Jeg gjorde vel mine tanker om at hans hus på Skaugum nok ikke bare inneholder antikviteter og bilder av gamle storheter, men at vår kjære Kronprins også har funnet plass til et lite treningsstudio. I tillegg fikk jeg av gode venner i Oslos langrennsmiljø bekreftet at Kronprinsen ble observert forholdsvis jevnlig i ukene opp mot lørdag i Nordmarka. Vi bøyer oss bare i beundring for hans gjennomføring, og sender store gratulasjoner til Skaugum. Skulle du mot formodning lese denne artikkelen skal du vite at du slo meg!! Grattis (for som vi sier på Vestlandet; «Det vart resultatlista som tell»).
Som vanlig var Milslukern sterkt representert, og med over 50 deltagere som melder Milslukern som klubb, var vi veldig synlige under årets Birkebeinerrenn. Den forjettede Colaserveringen like før passering Sjusjøen smakte som alltid himmelsk, og på vegne av alle kunder og andre som fikk denne serveringen takker jeg så mye. Roar tilbød seg å gi meg sin ski, men jeg stod av og mente at hadde jeg kommet så langt, ja da skulle jeg sannelig komme meg helt til mål. Med visshet om at skien forsvant i fraspark, var jeg ganske trygg på at den ikke bare ville falle av i de heftige utforkjøringene ned fra fjellet. Jeg hadde selv venner med solide kuler i pannen etter ublide møter med hardt underlag, men vi får håpe det gikk bra med alle som gjorde noen uventede c-momenter på vei ned de lange bakkene.
Helt avslutningsvis hadde jeg for noen uker siden gleden av å reise på tur med Anita Moen til Engadin Skimarathon i Sveits. På en av mine turer i de vakre omgivelsene kom jeg i prat med noen lokale langrennsentusiaster som står bak rennet La Diagonela. De kunne fortelle at de skulle reise til Norge for å gå Birkebeinerrennet som en studietur. Artig at Norge også kan tiltrekke seg utenlandske deltagere, og det er kanskje en kundegruppe som kan kompensere for svingende popularitet i hjemlandet? Vi er selvsagt helt spesielle i Norge, men når vi reiser nesten 3000 i tallet for å gå Marcialonga, ja, da må det jo være minst 3000 mellomeuropeere som burde komme til oss for å gå Birkebeinerrennet? Helt tilfeldig traff jeg én av de sveitsiske deltagerne utenfor Håkons Hall (se bildet). For de som lurer; ja hun slo meg også!
En stor takk til arrangøren, frivillige og ikke minst værgudene som gav oss en uforglemmelig rennopplevelse. Det var et fint plaster på såret for fjorårets avlysning. Jeg er klar over at det fremdeles er morsomme renn på terminlisten (Troll Ski Marathon), men for det store flertallet er langrennssesongen nå over. Det gjør at stemningen i Håkons Hall er deilig avslappet, og selv de aller ivrigste kan observeres med en liten seiersøl. Håper feiringen for mange var morsom.
Vi ses igjen!
Langrennshilsen Ambassadør Martin Fleischer